SOMMERMINNER FRA LANDET

I dag har vi vært på hytta til foreldrene mine. Stedet hvor jeg tilbrakte de aller fleste sommerferiene i min oppvekst. I og med at Mannen og jeg kjøpte egen hytte for snart 6 år siden, har jeg ikke vært mye "på landet" de siste årene (som altså ikke er et helt land, men bare er et begrep som erstatter "hytta vår"), så det var litt spesielt å være der igjen.

Tidene har jammen endret seg siden somrene den gang. Vi kan saktens være noen uker på hytta, vi også, men jeg synes jeg ser for meg at vi hadde fått ungene til å være med på at vi skulle være der hver sommer - hele sommeren?? Yeah, right.....

Samtidig må det vel sies at det kanskje er like mye vi voksne som ikke hadde giddet dette - som ungene. Vi har jo lyst på sol og varme - GARANTERT sol og varme - og da må vi litt lenger bort fra heimen enn bare 25 min. reis uti havgapet.....

Til tross for at jeg ikke var utenlands før jeg var 16, og tilbrakte alle somre før det på landet, er det gode minner jeg sitter igjen med.

Jeg husker med skrekkblandet fryd tilbake på pakkesjauen, for eksempel. I familien var vi 6 personer (er det fortsatt!); mamma, som var hjemmeværende til langt utpå 80-tallet, pappa som kom hjem fra arbeid kl. 15.00-pip! (da stod middagen alltid klar på bordet), meg som eldstemann i en søskenflokk på fire, og mine tre yngre brødre. Det sier seg selv at når en såpass stor familie skal flytte fra byen og ut på landet, for å være der i 2 stive sommermåneder, var det MYE som måtte pakkes.

Kan ikke huske at noen av oss fem sistnevnte var så veldig delaktige i pakkingen, så det aller, aller meste falt nok på mamma. Det var nok sånn. *Rødme...* Ingen reagerte på det, og mamma, i beste god-husmor-stil, klagde ikke, men utførte arbeidet alene. I tillegg til at hun handlet og lagde mat til Mann Brann og fire skrikerunger. Og ryddet etter måltidene. For mat måtte vi jo ha, mens pakkingen pågikk. Det tok jo så lang tiiiiid.....

Jeg har et klart bilde av hvordan mamma brukte hvert eneste trappetrinn som "bagasjehyller" etter hvert som det nærmet seg avgang. Det stod bager med klær, bøtter, langkost, mopp, gryter og blomsterpotter fordelt i trappen som gikk fra 2. etasje og ned til ytterdøra. Tror jammen det fortsatte videre på trappa utenfor også.

Og så kom pappa hjem fra jobb. Det ble ofte litt banning og steiking over alt mamma hadde satt frem, for det kunne da ikke være nødvendig å ta med sååå mye? Jo, for det var det, tenk. For tenk, hva hvis det begynner å regne? Ungene må jo ha regntøy og støvler? Ja, men hva skal du med potteplantene, da? Herlighet, vi skal da være borte i 2 mnd., og det overlever jo ikke plantene? Men alt det mat, da? Myyyye billigere å kjøpe det her i byen enn i Sveio!

Ja, så var det dags for pappa sin del av jobben. Flytte ting fra tusen trappetrinn og over i bilen og på hengeren. Henger måtte vi ha, for ellers hadde vi ikke kommet oss inn på landet før ferien var over... Jeg husker at pappa ofte kjørte to turer alene med stappfull bil og henger, og så kunne vi bli med tredje gangen. Fire unger i baksetet, knødd sammen, slik at ingen fikk noen som helst privatsfære, og i godt lag med både støvsuger, langkost og vaskebøtter. Den gang føltes det ikke særlig koselig - nå ser jeg tilbake på dette med litt ømt hjerte og et lite smil om munnen. Vi tok ikke akkurat skade av å sitte så trangt. Og bilbelte var ikke påbudt i de tider. Det hadde faktisk ikke gått!

Vi syntes det var syyykt slitsomt å måtte hjelpe til med å bære ut av bilen og inn på kjøkkenet til mamma. Som ikke bare hadde sin fulle hyre med å få alt på plass, men straks måtte gå i gang med å lage middag. Hun har jammen meg lagd sine måltider, den dama - jeg tror nesten vi var konstant sultne? Og selv om vi var tynne som streker, så spiste vi mye og var A-L-L-T-I-D sultne og klare for mer.

Så var det middag, mer utpakking, og vi ble hosjet utenfor, slik at vi ikke skulle gå i veien. Det ble noen timer med føysing og graving i sandkassen, mens vi ventet på å få komme inn. Og da var det tid for kveldsmat. Og legging. Fire unger fordelt på to køysenger i et bittelite soverom. Akkurat det var kjempegøy, for vi var jo vant til å ligge hver for oss når vi var hjemme. I hvert fall vi to som var eldst.

Det ble litt vitsefortelling, småknising, noen som fjertet nedi teppeposen, men ikke ville innrømme hvem som var syndens far, hysteriske latterkuler som akselererte parallelt med at trøttheten begynte å ta over (men vi kunne ikke le høyt, for da ville mamma og pappa høre oss, så vi bet av og til i teppeposen for å dempe lydene), åpning av teppeposene når det begynte å bli for varmt, lengre og lengre pauser mellom hver gang noen sa noe, før det til slutt ble natt. Vinduet måtte alltid stå åpent, og pappa hadde laget myggnett - heldigvis.

Egentlig var noe av det deiligste jeg visste å ligge og lytte til alle "landlydene" - etter at mine småbrødre var sovnet. Fugler som kvitret. Motordur fra noen som var så store at de fikk lov å være sent ute. Mygg og veps som summet, men som IKKE kunne komme inntil oss pga. myggnettet. (HA! Ædabæda!). Svake lyder fra den lille svart-hvitt-reise-tv'en, som pappa kom med en gang. Mamma og pappa som satt i stua, rett ved siden av der vi lå, og småpratet. Lyden fra forhenget mellom stua og gangen, som henger der den dag i dag og fungerer som en slags dør. Knirking i trappa ned til kjøkkenet når mamma gikk for å hente noe godt til dem. Lukt av kaffe som snek seg inn dørsprekken til soverommet vårt (døren lot seg ikke lukke helt). Trekke fra gardinene og ligge og se utover vannet (jeg hadde kongeutsikt fra overkøya mi!) og på de mørke silhuettene fra trærne på øya på den andre siden av vannet. Kjenne hvordan jeg gradvis ble trøttere.

Selv om det helt klart kunne være møkkakjedelig å være på landet hele sommeren, er det de gode minnene jeg sitter igjen med. Og sånn skal det vel være? Så takk, mamma og pappa, for at dere orket å ha oss med inn dit. For å ha gitt oss mange og gode sommerminner! Det setter jeg stor pris på i dag som voksen.

Det var veldig koselig å være innom på landet igjen, men også litt vemodig. For den epoken jeg nettopp har mimret litt om, tok slutt for mange, mange år siden. Nå er den bare "Sommerminner fra landet".

Nå er det vi som er der mamma og pappa var den gangen; nå er det vi som har i oppgave å legge til rette for at ungene skal få en oppvekst de kan se tilbake på med glede. Være med på å skape de gode ferieminnene. Og da er det godt å vite at kanskje de ser tilbake på somre som den vi har hatt i år, med ømt hjerte og et smil rundt munnen? Selv om vi bare var på hytta hele tiden.